Seksualitet som en spesiell form for dualitet

Den individualiserte sjel har sin begynnelse og sin kilde i Guds uendelige, formløse, kjønnsløse og udelelige væren, som er hinsides alle former for dualitet eller evolusjon. I og med den individualiserte sjels begynnelse, begynner også dualitet og evolusjon, selv om den spesifikke formen for dualitet som oppstår av ulikhet og tiltrekning basert på seksualitet, kommer til syne på et senere stadium i evolusjonen. Dualitet eksisterer så sant det finnes subjekt og objekt — et bevissthetssenter, hvor uklart det enn er, og dets omgivelser. Seksualitet derimot, er en spesifikk form for kroppslig tiltrekning som forutsetter formens differensiering, en spesifikk involvering i formene fra psykens side, og spesifikke uttrykk for liv og energi.

Seksualitet i subhumane former

I mineralens rike finnes det ingen seksuelle forskjeller. I plantenes og trærnes rike har kroppens seksuelle differensiering med dens spesialiserte biologiske funksjoner, begynt å eksistere. Planter og trær frembringer ingen seksuell bevissthet, siden bevissthetsutviklingen er rudimentær og dens uttrykk ikke påvirket av disse kroppslige diffrensieringene. Kontakten mellom hankjønn og hunkjønn i planter og trær er ikke direkte (fordi de er festet til bakken), men kun indirekte ved hjelp av mellomledd som vind, bier og så videre. Sett i perspektiv av formenes evolusjon, kan derfor en viss seksuell differensiering sies å komme til syne allerede på plantenes og trærnes stadium, men fra deres eget bevissthets synspunkt, kan de ikke sies å være preget av noen seksuell atskilthet, fordi deres bevissthet om dualitetene ikke på noen måte er farget av seksualitet.

I evolusjonen av seksuell dualitet står planter og trær midt mellom mineraler, som ikke er differensiert seksuelt, og fugler og dyr, hvor denne differensieringen er fullstendig. Like før sjelen inkarnerer i sin første menneskelige form oppnår den full bevissthet og energi i sin høyeste dyriske form, som den så legger vekk for å ta på seg en menneskelig kropp. Reinkarnering av den individualiserte sjel gjennom menneskelige former følger etter dens rekke av inkarnasjoner i subhumane former.

Psyken modifiseres av seksualitet

Hos dyr uttrykker seksualiteten seg ikke bare gjennom kroppslige forskjeller og aktiviteter, den er en dypt rotfestet faktor som påvirker bevisstheten. Siden menneskene arver sine kropper så vel som sin bevissthet fra høyt utviklede dyr som aper, finner også mennesket seg underlagt seksuell dualitet. Hos mennesker er seksualiteten så fullstendig utviklet at den ikke lenger bare angår kroppen alene. Den har en grunnleggende modifiserende effekt på psyken, som søker uttrykk gjennom kroppen i overensstemmelse med dens mannlig eller kvinnelig form.

Mannlige og kvinnelige inkarnasjoner

Etter å ha oppnådd menneskelig form, forekommer det som regel ingen tilbakevenden til dyriske former; tilfeller av regresjon til subhumane former er spesielle og sjeldne unntak. Når sjelen først har oppnådd menneskelig status, er den vanlige fremgangsmåten at den gjennomgår utallige reinkarnasjoner i den menneskelige form alene. Den menneskelige form kan noen ganger være av hunkjønn og noen ganger av hankjønn, i overensstemmelse med sanskaraene og sjelens åndelige behov. Den kvinnelige form har det spesielle privilegium at selv Sadguru* og Avatar* må bæres frem og fødes av den kvinnelige form. Den mannlige form har det privilegium at de fleste Sadguruer fremstår i mannlig form. Selv om kvinner blir helgener og Mestere, fremstår Avatar alltid i mannlig form.

Spesifikke inkarnasjoner determineres av sanskaraer

De generelle fordelene og ulempene ved en inkarnasjon determineres av de spesifikke sanskaraer den individuelle sjelen har samlet sammen i fortiden. Behovene involvert i sjelens videre utvikling, står i forhold til dens oppsamlede sanskaraer. Derfor bestemmer disse oppsamlede sanskaraene faktisk om sjelen skal ta på seg sin neste inkarnasjon i Øst eller Vest, i en mannlig form eller i en kvinnelig form, i en eksistens-syklus eller i en annen. De midlene en spesifikk inkarnasjon stiller til rådighet, avhenger ikke bare av om inkarnasjonen er i en mannlig form eller i en kvinnelig form, men også av om den finner sted i èn eksistens-syklus eller i en annen eksistens-syklus, og om den tilsvarer måten det jordiske liv leves på i den østlige eller vestlige halvkule.

Øst og Vest

Generelt sett har Østen i dag stort sett utviklet seg mer i åndelig retning enn i materiell, med det resultat at det østlige sinn har en mer spontan higen etter Gud. Vesten har, i det store og hele, utviklet seg mer i materiell retning enn i åndelig, med det resultat at det vestlige sinn har en mer spontan trang mot det intellektuelle og artistiske. En inkarnasjon i Øst bringer vanligvis med seg en sterkere tendens mot åndelighet enn i Vest, og en inkarnasjon i Vest bringer vanligvis med seg en sterkere tendens mot det materielle enn i Øst. Men sjelen må erfare de materielle så vel som de åndelige aspekter ved livet før den befris fra et delt livs lenker. Derfor må den samme sjelen inkarnere både i Øst så vel som i Vest.

Skifte av sfære

Hvis sjelen har hatt mange påfølgende inkarnasjoner i Øst, bærer den med seg inntrykk fra sine liv i Øst, og selv om den lever i Vest, fører den et liv som vesentlig står i samsvar med et østlig livsmønster. Hvis en sjel har hatt mange påfølgende inkarnasjoner i Vest og deretter tar en inkarnasjon i Øst, bærer den med seg inntrykkene fra sine liv i Vest, og selv om den lever i Øst, fører den et liv i samsvar med et vestlig livsmønster. Slik får man for eksempel noen ganger en europeisk sjel i en indisk form, eller en indisk sjel i en europeisk form. Det er viktig at man husker at denne forskjellen bare står i forhold til tidligere liv og sanskaraer, og at sjelen som sjel betraktet, er hinsides slike distinksjoner.

Eksistens-sykluser

Midlene som stilles til rådighet gjennom mannlige og kvinnelige inkarnasjoner, er ikke uforanderlige. De skifter alt ettersom eksistens-syklusene skifter, så vel som alt ettersom inkarnasjonene finner sted i Øst eller Vest. I noen tidsepoker er menn mer aktive, energiske og materialistiske enn kvinner. I andre epoker er det motsatte tilfelle. I tidligere tider var Østens kvinner tapre og intellektuelle. De så ikke på noe offer som for stort når det gjaldt deres ektemenns lykke og velferd, og deres åndelige ydmykhet strakte seg så langt at de betraktet sine ektemenn som Gud selv. Nå har den vanlige mann i Øst en sterkere åndelig tilbøyelighet enn den vanlige kvinne, akkurat som den vanlige kvinne i dagens Vest har sterkere åndelige tilbøyeligheter enn den vanlige mann. En mann som lever i Øst er annerledes enn en mann som lever i Vest, og en kvinne som lever i Øst er annerledes enn en kvinne som lever i Vest. Humoren i dette er at sammenlignet med medlemmer av det motsatte kjønn, viser den samme sjelen forskjellige grader av overlegenhet, underlegenhet, eller likeverdighet i åndelige og materielle saker — avhengig av eksistens-syklus, kroppens kjønn, og den jordiske sfære den tar sin inkarnasjon i.