Karmisk gjeld og fordringer

Seriene av inkarnasjoner som karmisk determinering tvinger sjelen til å gjennomgå, har en tendens til å bli endeløse. Gjennom talløse liv kommer individet i kontakt med utallige personer, og han har alle slags gi-og-ta mellomværender med dem. Han er viklet inn i et nett av gjeld han må betale og utestående fordringer han må kreve tilbake. I følge karmisk lov kan han verken unngå gjelden eller fordringene, siden begge er et resultat av karma inspirert av begjær. Han fortsetter å inkarnere for å betale sin gjeld og kreve det han har utestående, men selv om han gjerne vil sluttføre regnskapet, er han ofte ute av stand til å gjøre det.

Vanskelig å ordne opp i gjeld og fordringer

Alle personene som individet står i forbindelse med gjennom gjeld eller fordringer, er kanskje ikke inkarnerte når han selv har tatt en kropp. Eller på grunn av begrensningene hans egne ferdigheter og omstendigheter påfører ham, er han kanskje ute av stand til å møte alle situasjonenes kompliserte krav. Mens han prøver å sluttføre regnskapet med dem han har hatt tidligere forbindelser med, kan han ikke — i løpet av selve forsøket — unngå å skape nye krav og motkrav i forhold til dem. Selv med nye personer kan han ikke unngå å skape gjeld og fordringer av ulike slag og størrelser, og bli involvert i dem. På denne måten fortsetter et individ å addere sin gjeld og sine fordringer, med det resultat at det ikke blir mulig å komme seg ut av denne endeløse forøkelsen og de komplekse karmiske flokene.

Mesteren kan ordne opp i gjeld og fordringer

Tråden av karmisk gjeld ville blitt spunnet til evig tid hvis det ikke fantes en mulighet til å komme seg ut av den karmiske floken ved hjelp av en Fullkommen Mester. Han kan ikke bare innvie aspiranten til den ikke-bindende karmas kunst, han kan også være direkte instrumentell i å fri ham fra den karmiske floken. Mesteren har oppnådd enhet med Gud som inkluderer alle personer i Sitt kosmiske og universelle liv. Siden han er ett med alt liv, og i sin representative kapasitet, kan han — for aspirantens skyld — bli et medium til å ordne opp i all gjeld og fordringer som har oppstått gjennom aspirantens mellomværender med utallige individer han har hatt kontakt med i sine inkarnasjoner. Hvis en person må være bundet til noen, er det best for ham å bli bundet til Gud eller en Mester, fordi dette båndet til slutt gjør frigjøringen fra alle andre bånd lettere.

Forhold til Mesteren fortsetter gjennom flere livsløp

Når den gode karma fra tidligere liv har sikret aspiranten fordelen av å ha en Mester, er det beste han kan gjøre å overgi seg til Mesteren og tjene ham. Gjennom å overgi seg, kaster aspiranten sin karmas byrde over til Mesteren, som må finne måter å fri ham fra den på. Gjennom å tjene Mesteren vinner han muligheten til å komme seg ut av sin karmiske floke. Forholdet mellom aspiranten og Mesteren fortsetter ofte fra ett liv til et annet gjennom flere inkarnasjoner. De som har hatt forbindelse med Mesteren i tidligere liv, blir trukket mot ham ved en ubevisst magnetisme, uten å vite hvorfor de blir dratt på denne måten. Det finnes som regel en lang historie bak den tilsynelatende uforklarlige hengivelsen aspiranten føler for sin Mester. Disippelen starter ofte der han sluttet i sin siste inkarnasjon.

Å invitere Mesterens nåde

Når disippelen inviterer Mesterens oppmerksomhet og nåde, er det ikke uten grunn. Noen ganger virker det som om Mesteren formidler åndelighet til en disippel uten noen åpenbar anstrengelse eller offer fra disippelens side. Men dette er alltid tilfeller der disippelen har fortjent retten til denne tjenesten ved sin forbindelse og sine anstrengelser i tidligere liv. Kjærligheten og hengivelsen som disippelen har følt for Mesteren i tidligere liv, har skapt en dyp kontakt mellom ham og Mesteren, slik at oppvåkningen av åndelig lengsel i disippelen har sitt motstykke i den nåde og hjelp som strømmer mot ham fra Mesteren. Det er gjennom sin egen ikke-bindende karma at en person inviterer Mesterens nåde, akkurat som det er gjennom sin egen bindende karma at han inviterer gleden og smerten, så vel som det gode og det onde han har mottatt i dette liv.

Åndelig fremskritt krever aktiv anstrengelse

Som regel vil en person som har begynt på den åndelige sti, gradvis gå fremover til han har nådd målet, men dette gjelder ikke de som ikke har begynt på stien for alvor, eller de som ikke har en Mester til å veilede seg. Gjennom flere livsløps kaotiske søken vil de fleste personer komme enda lenger vekk fra målet ved å hope opp bindende sanskaraer. Derfor kan ikke åndelig fremgang sies å være automatisk på den måten at den kommer til den personen det gjelder, uten hans aktive anstrengelse.

Fare for tilbakefall

Før eller senere vil logikken i den erfaring som er samlet gjennom flere liv, imidlertid drive alle til å begynne på stien og søke det høyeste mål. Når aspiranten først har begynt på stien, går han vanligvis fremover med sikre skritt. Ettersom han gjør fremskritt på stien, utvikler han ofte latente evner som setter ham i stand til ikke bare å erfare de indre subtile og mentale verdener bevisst, men også å manipulere de kreftene og maktene som er tilgjengelige på bevissthetens høyere plan. Allikevel sikrer ikke det at man har krysset de første få plan, nødvendigvis en trygg og sikker videre framgang. Det finnes mange fall-gruver på selve stien, og hvis han ikke får en Mesters sikre veiledning, står aspiranten i fare for å falle tilbake.

Yoga-Bhrashta

Fra ethvert av de første få plan kan aspiranten, isteden for å fortsette fremover mot målet, få et slikt tilbakefall. I noen unntakstilfeller kan en aspirant på det fjerde plan, gjennom misbruk av sine krefter, invitere til et slikt fall, og det vil da ta meget lang tid før han er tilbake på sitt tidligere punkt i utviklingen. En aspirant som faller på denne måten, er kjent som en yoga-bhrashta. Til og med yogier er underlagt karmas uunngåelige lov, som ikke kjenner unntak, favorisering eller preferanser. Det er bare når aspiranten har fordelen av en Fullkommen Mesters veiledning at den åndelige reisen gjøres trygg og sikker, og det er bare da at det ikke finnes mulighet for fall eller regresjon. Mesteren styrer aspiranten vekk fra den negative karma han ellers kunne bli involvert i.

Vandringen på den åndelige sti fortsetter gjennom flere inkarnasjoner før aspiranten når sitt mål. Århundrer av sammenhengende offer, tjeneste, selv-renselse, lidelse og målrettet søken må komme og gå før aspiranten er åndelig forberedt på den endelige realisering av Gud. Guds- Realisering, som er det inkarnerende individs mål, er aldri noe som oppnås i løpet av et enkelt liv. Det representerer alltid høydepunktet på hans sammenhengende anstrengelser gjennom mange liv. Mange livs uintelligente karma har skapt den individuelle sjels bindinger, og de må avvikles gjennom standhaftig forming av intelligent og ikke-bindende karma gjennom mange flere liv.

Kraften bak inkarnasjonene er begjær

Kraften som holder den individuelle sjel bundet til liv og døds-hjulet, er dens tørst etter atskilt eksistens, som er betingelsen for de utallige begjær forbundet med objekter og opplevelser i dualitetens verden. Det er ønsket om å få sine begjær tilfredsstilt som får ego- sinnet til å fortsette å inkarnere. Når alt begjær forsvinner, forsvinner inntrykkene som skaper ego-sinnet og holder det levende. Når disse inntrykkene forsvinner, skrelles ego-sinnet av, slik at det eneste som finnes er realiseringen av den evige, uforanderlige Oversjel, som er den eneste Virkelighet. Guds-Realiseringen betyr slutten på ego-sinnets inkarnasjoner, fordi den er slutten på selve dets eksistens. Så lenge ego-sinnet eksisterer i en eller annen form, vil det finnes en uunngåelig og uimotståelig trang til å inkarnere. Når ego-sinnet opphører å eksistere, opphører inkarnasjonene i Selv-Realiseringens endelige fullbyrdelse.

Reinkarnasjonens kulminasjon

Det reinkarnerende liv inneholder mange episoder og faser. Livshjulet dreier uopphørlig rundt der det løfter individet mot høyden eller bringer ham ned fra hans høye posisjon. Slik bidrar det til hans erfarings rikholdighet. Idealer som ikke ble oppnådd i ett liv, søkes videre i det neste; det han ikke fikk gjort, gjøres ferdig; skarpe kanter eller mislykkede anstrengelser slipes vekk; feil blir til slutt rettet opp. Regnskap fulle av gi-og-ta mellom mennesker tilpasses på nytt ved tilbakebetaling av karmisk gjeld og innkreving av karmiske fordringer. Til slutt -- når erfaringen er modnet og ego-sinnet går i oppløsning — går sjelen inn i det guddommelige livs ene enhet. I dette guddommelige liv finnes verken bindinger fra det man gir eller det man tar, fordi sjelen fullstendig har overskredet bevisstheten om atskilthet eller dualitet.

Drama som analogi

Dramaet om den individuelle sjels sammenhengende liv inneholder mange akter. Sett i perspektiv fra sjelens verdslige eksistens, kan teppet sies å falle over dens eksistens etter hver akt. Men ingen akt avslører sin sanne betydning hvis den betraktes som noe som er komplett i seg selv. Den må betraktes i en større sammenheng, som et forbindelsesledd mellom de aktene som er ferdigspilt og de aktene som skal spilles etterpå. Dens mening er uløselig knyttet til temaet for hele det dramaet den er en del av. Aktens slutt er ikke det samme som slutten på det stadig utviklende temaet. Skuespillerne forsvinner fra verdens scene bare for å komme tilbake i nye roller og i nye sammenhenger.

Gjemsel-leken

Skuespillerne er så oppslukt av sine respektive roller at de forholder seg til dem som om de skulle være eksistensens alt og alle. For størstedelen av sine påfølgende liv (det vil si i utallige inkarnasjoner), er de ubevisst den vel bevoktede sannhet — at dramaets Forfatter, i sin fantasis produksjon, Selv var alle skuespillerne og lekte gjemsel med seg Selv for å kunne ta Sin kreative uendelighet i full og hel bevisst besittelse. Uendelighet må gjennomgå illusjonen av å være begrenset for å kunne kjenne seg som Uendelighet; og Forfatteren må spille alle rollene og være alle skuespillerne for å kunne kjenne seg Selv som Forfatteren til denne største detektiv-fortelling, utarbeidet gjennom skapelsens sykluser.

Avatar: Guds fullstendige manifestasjon i menneskeskikkelse på jorden som den Evige Levende Fullkomne Mester; den direkte nedstigning fra Realitet til Illusjon; Frelser, Den Aller Høyeste, Den Urgamle Ene, Gud-menneske, Buddha, Kristus, Rasool.

Fullkommen Mester: En menneske-Gud; en Gud-realisert sjel som beholder Gud-bevissthet og skapelses-bevissthet samtidig og som arbeider i skapelsen for å hjelpe andre sjeler til Guds-Realisering.

Fysiske sfære/verden: materiens verden; de synlige og usynlige verderer i skapelsen, som erfares gjennom den fysiske kroppen bed kompakte fysiske inntrykk.

Karma: Handling, arbeid, virkning; tro; naturlige og nødvendige hendelser i ens liv, forhåndsbetinget av ens tidligere liv.

Maya: Illusjon, uvitenhet; Guds skygge.

Mentale sfære/verden: sfæren som består av de femte og sjette bevissthetsnivåer, som erfares gjennom mentale inntrykk, som er finere og mye mindre kompakte enn subtile inntrykk.

Realisasjon (også Guds-Realisasjon, Selv-Realisasjon): når sjelen erfarer seg selv som Gud; "Jeg er Gud" tilstanden.

Sadguru: Sannhetens rettleder; en Fullkommen Mester.

Sadhana: Disiplin, øvelse; praksis som fører mot målet.

Sanskara: inntrykk; opphopning av inntrykk fra tidligere erfaringer, som avgjør ens ønsker og handlinger.

Subtile sfære/verden: sfæren som består av de første fire bevissthetnivåer, som erfares gjennom subtile inntrykk, som er mindre kompakte enn fysiske inntrykk.